Alt. Står. På. Dette. Fundamentet.
Fra evighet til evighet. YHVH har alltid eksistert og vil alltid eksistere. I skriften presenteres YHVH først som Elohiym, altså den som er fullstandig istandsatt. Elohiym peker også til at Gud er et fellesskap i sitt eget vesen, slik at kjærlighetens, visdommens og godhetens referanse står på evig klippegrunn.
Det finnes noe enormt, umålelig og ufattelig ved YHVH, samtidig er der noe nært, intimt og sårbart. Denne veldige kraften og potensialet er altså holdt i hendene til en som både er og søker relasjonell nærhet. Enhver relasjon bygges på anerkjennelsen av individets suverenitet og det vi kaller individualitet. Siden den evige Gud trofast har vært kjærlighet og visdom finnes det et vitnesbyrd vi kan bli kjent med. Guds gjerninger vitner om hans natur og karakter.
Selv om vennskap med YHVH alltid har vært fullt mulig, ble det utvalgte folkets (Israels) opplevelse en av dyp ærefrykt og til dels en relasjonell avstand. Grunnen til dette lå i deres egne harde hjerter. Moses blir beskrevet som en venn av Gud. Josva var også en som levde nært Gud. Enok sies å ha vandret med Gud i nær relasjon. David var en mann etter Guds hjerte og det finnes en rekke troens helter som både kjente Gud og var kjent av Gud.
Dermed har dette personlige navnet på den evige Gud også blitt et navn som var for hellig og rent til å ta i sin munn. Navnet til den evige Gud ble dermed uutsigelig. Den faktiske uttalen er heller ikke kjent fordi gammel hebraisk ikke brukte vokaler. Jødisk tradisjon er at man ikke uttaler Guds hellige navn, men heller erstatter det med Adonai (min Herre). Mange jøder vil også bare si «Navnet» (Hashem).
Når vi i dag leser Skriften og ser vitnesbyrdet om denne evige Gud lærer vi at han på ingen måte er distansert. YHVH har gjort seg selv så nær og tilgjengelig at han formelig roper til vår samvittighet om å ha nært vennskap med hver og en av oss.
Det som gjør YHVH annerledes er at det er bare han som definerer sannhet, godhet, lys, kjærlighet, frihet, visdom og håp. Alt han skapte var godt og dermed noe annet enn det som er ondt. Gud er ren. Han er moralsk renhet. Hans tanker er høyere enn våre. Han har alltid håp og framtid foran seg.
Selv om mange stiller spørsmål ved Guds evner, makt og potensiale, ender vi alltid opp med å måtte forstå hans karakter som det mest grunnleggende. Selv om han er uendelig sterk, så vil bruken av styrken være en karaktersak. Dermed må vi lære om både Guds natur og hans karakter for å virkelig forstå hvem han er.
Ser vi rundt oss og observerer skaperverket blir det klart at Gud er selve definisjonen på kreativitet, mangfold, innovasjon, hensikt og liv. Hvor spennende er det ikke å grunne på og utforske visdommen og hensikten som er lagt ned i alt det skapte? Der blir vi kjent med Skaperen.
Det relasjonelle er en åpenbar og iboende komponent i alt vi erfarer. Selv om alt er unikt, har identitet og individualitet, så er det også relasjonelt knyttet sammen. Da Gud skapte alt satte han til slutt sitt eget bilde, mennesket, til å forvalte skaperverket. Adam og Eva valgte å ikke vandre i Guds lys og definisjon av deres verden. De syndet. Dermed var den første brutte relasjonen mellom Gud og mennesket en realitet.
En verden som var ment å være hel, frisk, ren og god, ble dermed mørk, skitten, ond og farlig. Skriften sier at vi har alle syndet og bommet på livets hensikt. Dermed er vi urene i forhold til den evige Gud. Fordi han er kjærlighet og visdom, har han også retten til å være dommeren. Det er en forutsetning for å ha liv at vi lever i henhold til Guds beskrivelse av virkeligheten.
Fra før skapelsen gjorde Gud en vei tilbake til seg selv, dersom skapningen skulle vende seg bort fra ham. Det står om et offerlam som ble slaktet før verden ble grunnlagt. Dette er kjærlighetens juridiske og moralske oppgjør med synd og mørke. Gud ble født inn i sitt eget skaperverk for å vise vei. Et barn ble født i byen Betlehem. Vi kjenner hans navn som Jesus. På hans eget språk var navnet Yehoshuah, eller Josva. Selve navnet er satt sammen fra YHVH og yasha (frelse). Det betyr at den evige, hellige, rene og gode Gud selv har kommet til verden for å fri oss fra mørket. Frelse betyr så mye mer enn bare å berge oss unna noe. I ordet ligger det en forståelse av det å gjøre hel, å gjenopprette og føre tilbake til sin opprinnelige hensikt. Dermed berges vi ikke bort fra den verden vi er skapt inn, men vi blir selv et lys som skal skinne i mørket for at flere skal se det.
YHWH skapte alt. Han har ikke forkastet det, men skal løskjøpe og gjenopprette det. Han elsker hele skaperverket.
Dermed er det episke dimensjoner over det prosjektet vi blir del av. YHVH har talt gjennom tidene. Profeter har forkynt det. Vi kalles alle inn i Guds rike. Der er det fred, glede og rettferdighet. Dette er det evige riket. Alt annet skal ryddes bort.
Guds dom er at han sendte lyset til verden. Den som elsker mørket og nekter å vandre i lyset har altså dømt seg selv. Lyset skal vokse og riket skal innta skaperverket igjen. En dag skal alt bli gjort nytt og Gud selv skal ta bolig hos menneskene!
